Tinas historie er en sterk og tankevekkende bok som tar for seg det betente og kontroversielle temaet aktiv dødshjelp. Gjennom historien om Aud og hennes 29 år gamle datter Tina belyser forfatteren en debatt vi i Norge i stor grad har unngått å ta innover oss.

Tina, som lider av en alvorlig sykdom, ønsker å få dø med verdighet, men møter et system og et samfunn som ikke støtter dette valget. Dette tvinger henne til å søke hjelp utenlands, med sin mors hjelp og støtte. Boken gir et unikt innblikk i en personlig kamp som mange kan relatere til, men som de færreste tør å snakke høyt om. Den kombinerer dyp personlig erfaring med grundig gjennomgang av politiske, juridiske og etiske perspektiver fra eksperter, leger og politikere, samt personlige historier fra pårørende. Tinas historie utfordrer oss til å reflektere over hva det betyr å dø – og leve – med verdighet.

I en tid hvor majoriteten av nordmenn støtter aktiv dødshjelp, henger politikerne etter. Boken er derfor både betimelig og nødvendig. Den inviterer til åpen diskusjon og gir stemme til de som står midt i valgene mellom liv og død.

I boken som fikk terningkast 5 da den ble anmeldt i Nettavisen, har forfatteren gjennom et bredt kildetilfang forsøkt å få frem nyansene i en betent debatt. Dette gjør hun også i sitt foredrag “La oss prate om aktiv dødshjelp”.

Dette sier Marianne selv om foredraget:

Da jeg gikk inn i dette bokprosjektet hadde jeg mange spørsmål. Jeg har spurt og jeg har gravd og jeg har lyttet og lært. Hvordan begrepene vi bruker påvirker oss. Hvordan ord brukes og misbrukes. Hvordan erfaringer fra andre land omskrives til å passe eget syn. Om gråsoner og overbehandling. Om lov og rett. Om hva vi kan si nei eller ja til i medisinsk behandling. Dersom vi er i stand til det, vel å merke.

Jeg har stått i dette med både hodet og hjertet.
Samtidig som jeg har gjort alle disse intervjuene, og dypdykkene i et vanskelig tema, har min egen far ligget på sykehjemmet – nå på niende året. Det er hjerteskjærende å være vitne til, og har vist meg at noen ganger er utgangen av livet så uutholdelig og så uverdig, at det er best å få slippe. Balansegangen mellom det personlige og faglige har derfor vært lærerik, fordi det personlige har minnet meg på realiteten bakenfor de harde og fastlåste ordene i debatten.

Selv om både sykepleierforbundet og legeforeningen står fast på sin motstand, viser undersøkelser at også flere leger og sykepleiere er for dødshjelp enn tidligere. Politikerne snakker om en verdig eldreomsorg.

Mens tilhengere av dødshjelp kan si at det er en verdighet i det å kunne ta valget om sitt eget liv og sin egen død selv, mener motstandere at det å ta et liv er en krenkelse av menneskeverdet.

I Norge tar nesten 200 eldre mennesker livet sitt hvert år.
I denne alderskategorien finner vi en stor andel mennesker over 80 år, noen også inn i 90-årene. Denne statistikken - disse menneskene - snakker vi lite om i det offentlige rom. Men i dette arbeidet har tema kommet opp ofte. Noen snakker om å samle opp nok piller, andre har selv sett sine kjære slutte å spise og drikke, eller de finner andre metoder for å ta sitt eget liv.

Avstanden mellom teori og praksis kunne knapt vært større.
Så er det kanskje også ett av svarene på hvorfor stadig flere nordmenn – tre av fire - er for en legalisering av dødshjelp, og velgerundersøkelser viser at et økende antall velgere i alle partier, med unntak av Kristelig folkeparti – er for en legalisering. Mens det kun er Fremskrittspartiet av partiene på stortinget som er for en legalisering av aktiv dødshjelp.

I dette foredraget vil teori møte praksis - personlig erfaring møte fagkunnskap - fra mitt arbeid med denne boken.

Foredraget kan tilpasses målgruppe, behov og særskilte ønsker. Jeg er selvsagt også åpen for spørsmål og dialog.

Ta kontakt så blir vi enige om veien videre.

Ja til informasjon og sjekk-deg-kampanjer, men for Guds skyld: Kan vi slutte å gjøre folk så himla redde?” skrev Marianne Smeby Strand i en kronikk i VG. Hun hadde fått en alvorlig kreftdiagnose, og bestemte seg for å gjøre det beste ut av situasjonen.
Erfaringen med å overleve kreft - har fylt henne med livslyst, mot og virketrang. Veien har på ingen måte vært uten humper, nedturer og svart tåke. Men det er når det er som mørkest vi trenger håp og lys i tunellen, mener journalisten og forfatteren, som i dette foredraget deler erfaringer som gjør at hun i dag lever godt etter kreften.

Dette sier Marianne selv om foredraget:

Det begynner å bli noen år siden jeg fikk livet snudd opp ned med en alvorlig kreftdiagnose.

Både den gang og i etterkant har mange undret seg hvordan jeg – gjennom månedene og et helt år med operasjoner, cellegift, stråling og tøff kreftbehandling – «taklet det så bra», som de sa, og mange fortsatt sier. Som om jeg har vært «heldig». Som om god form har kommet av seg selv.
Først: Ja – jeg er heldig. Jeg overlevde kreften.
Dernest: Min gode form i dag, har ikke kommet av seg selv.

Dette foredraget handler om min egen erfaring i å gå gjennom alvorlig kreftsykdom, og leve godt med det i ettertid.

Kreft-ordet gjør oss redde. Jeg tror frykt gjør oss handlingslammet. Allerede den gangen var jeg opptatt av ikke å la frykten stoppe meg fra å gjøre det som var bra for meg.

Det er rart, tenker jeg … hvordan vi mennesker med den største selvfølge tenker at mental trening og mentale teknikker er en viktig del av toppidretten … men for oss «vanlig dødelige» så er det nærmest forsøk på latterliggjøring når vi antyder at det kognitive er en viktig del av mestringen. Det legges litt for raskt i «alternativ-boksen».

For meg handler dette om å hente det beste fra to verdener, ikke som et alternativ, men et tillegg.

Det er flere ting vi velger å overse i livene vi lever. At fysisk aktivitet gjør godt for både kropp og sinn, vet vi fra forskning. Det samme med frisk luft og et fornuftig kosthold.

Det var helt avgjørende for meg å nære den friske delen av meg, både fysisk og mentalt.

Det handler om valg vi gjør. Det behøver ikke nødvendigvis være de mest drastiske grepene, for meg handlet det mer om små og store valg i hverdagen som jeg kjente var godt for meg. Alt fra hva jeg puttet i meg, til trening, frisk luft, og hvilke mennesker og situasjoner jeg unnlot å utsette meg selv for. Å unngå «tappekraner» som jeg kaller dem. Å stresse ned, var åpenbart viktig. Disse levereglene har jeg fortsatt med meg. Det hjelper meg å håndtere bivirkningene av medisiner jeg fortsatt må gå på, men er – for å være ærlig og etterpåklok – gode leveregler jeg burde startet med lenge før jeg ble syk.

Samtidig er det viktig å finne balansen. Jeg skal leve dette livet også, ikke bare overleve.

Håp er undervurdert.

For min del, trengte jeg håpet da livet var som mørkest. Jeg lette etter håp. Trengte å se lys i tunellen, men måtte selv lete med lupe for finne disse lyspunktene. For ikke bare kunne alskens historier fra media fortelle meg hvor jævlig alt ville bli og at kreft og død nærmest går hånd i hånd (selv om statistikken viser at stadig flere overlever en kreftdiagnose). Også legene fortalte i startgropa – før operasjoner, cellegift og stråling - at dette kom til å bli det tøffeste jeg noen gang hadde opplevd (uten å ha den fjerne anelse om hva jeg hadde i bagasjen, så det er sagt)

At jeg i september 2019 - litt over tre måneder etter avsluttet cellegift og stråling - løp «10 for Grete» på under en time var nesten uvirkelig. Medaljen henger fortsatt på hedersplass i heimen.

Hva som skjer i morgen, vet jeg ikke. Jeg kan få tilbakefall eller en murstein i hodet. Det kan jeg ikke bekymre meg for i dag.

Men når jeg hører at jeg har vært «heldig» fordi jeg har «tålt» kreftbehandlingen så godt – blir jeg faktisk litt paff. Min form har verken kommet gratis eller «rekende på ei fjøl». Det er et resultat av de små og store valgene jeg gjorde – og fortsatt gjør - i hverdagen.

I foredraget “Kreftfrisk” deler jeg av min personlige erfaring som har gjort at jeg klarer å leve - ikke bare overleve - etter kreftsykdommen. Foredraget kan tilpasses målgruppe, behov og særskilte ønsker, og jeg er åpen for spørsmål og dialog.

Ta kontakt så blir vi enige om veien videre.